Fotball må samles i en arabisk verdensliga. Det går an å fortsette som nå i mange små regionale ligaer, men i de største — målt i penger — er det bare araberne som har det som skal til for å gi oss det våre eiere må ha.
Fotballklubben Newcastle United F.C. klarte å bli kjøpt opp av en familiebedrift som vi kjenner som Saudi-Arabia. Dermed rykker Premier League-klubben Newcastle opp i en eksklusiv liga en divisjon over engelsk Premiership, nemlig den verdensomspennende ligaen som eies av arabiske oljesjeiker.
Dette er snakk om verdens rikeste storinvestorer, som kjøper seg idrettslag slik de kjøper smykker til sine kvinner og gullbesatte mikro-Rolls Roycer til sine barn. Det gjelder ikke bare fotball-sporten, men isolert sett er fotball, i kraft av sin utbredelse, det beste eksempel på hvorfor det må være slik:
Profesjonell fotball i denne økonomiske størrelsesorden her er den form for menneskehandel og slavearbeid, som har størst aksept i den frie og åpne demokratiske vestlige verden. Men vi mangler totalt kompetanse til å opprettholde slavehandelen og slavedrivingen nå som demokratiets, frihetens og åpenhetens tradisjonelle grunnsteiner, som presse, organisasjonsfrihet, arbeidsdeling og samarbeid mellom partene i arbeidslivet, blir stadig mer avleggs og føydalisert.
Europeiske småkonger er som norske folkeeventyr-konger flest, svært mange, fryktelig bistre, og i skarp konkurranse om bittesmå områder. Mens de er oppslukt av lokal naborivalisering, har småkårsfolk, som burde kjenne sin plass som slaver og soldater, sett sitt snitt til å snike til seg alt fra revolusjon til — gudforby — organisasjonsfrihet og tariffavtaler, samt rettigheter som går langt ut over hva de konkret har skrevet under på at de skal ha lønn for; det som kalles demokrati og rettsstat.
Derfor er vi med tiden blitt avhengige av at det kommer inn noen i idretten som har lange, ubrutte tradisjoner for og erfaringer med denne typen slavehandel, slavedriving, og likvidering av ressursene. Det gjelder ikke minst evnen til styring — altså diktering — av publikum og de lavere herskerklassene i produksjonskjeden, som mediemagnater, infrastrukturmagnater og andre eierselskaps-investorer
Europas skjebne har altså vært voldelig konkuranse om knappe slaveressurser. Romerne overtok hegemoniet etter grekerne, for deretter å avgi det til gemanerne, før vikingene overtok som vestens mest konsistent industrialiserte slavehandlere og -behandlere.
Deretter kom en mer stabil periode, der pavekirken i Rom sørget for færre konger med større områder, og vesentlig mindre import av slaver fra andre verdensdeler. Dermed lå kompetansen i Europa brakk fram til kolonitiden. Handelen med slaver fra Afrika var mulig å få fort igang og opp i volumer på grunn av slavehandelsruter som allerede eksisterte, og de største aktørene var arabere.
Sett med vestlig blikk kan vi si at kolonimaktene overtok hegemoniet, og til slutt avskaffet de slaveriet. Ingen har stilt seg spørsmål om hvorfor disse kolonimaktene og deres latinamerikanske kolonier hadde et enormt forsprang da fotball ble innført.
Araberne hadde på sin side en ubrutt og kontinuerlig og konsistent hånd om slaver og slavehandel gjennom alle disse århundrer, ja årtusener. Dermed er det de som har opprettholdt den sivilisasjonen som vår frie, demokratiske verdens slekter med maktambisjoner foretrekker å forfølge som frihetens fremste særtrekk: slaveriet.
Hvorfor overtok ikke de rikeste arabiske familiene fotballen vår allerede fra ligaenes begynnelse? Det skyldes selvsagt at, i motsetning til slavehandel i Afrika, hadde de ikke allerede eksisterende fotballigaer selv. De har brukt tid på å oppdage dette slavemarkedet, og på å utvikle interesse for det.
Dessuten har verdiene på denne “råstoffbørsen” vært forholdsvis små. Trevor Francis ble tidenes første spiller solgt for mer enn en million britiske pund da han gikk til Nottingham Forest i 1979. Den gangen var det nærmest eksotisk med en skotsk «utlending» i engelsk liga. Viv Anderson, også han Forest-spiller, var nylig blitt første fargede spiller på Englands landslag.
Fotballen var allerede noe av et luksus-slave-marked, og det hadde altså verdens dyreste slaver. Med åpning av landegrensene for de lokale ligaene, oppnådde man en rivende utvikling. Argentineren Hernán Crespo innledet 2000-årene med å sprenge 50 millioner euro-barrieren i overgang fra Parma til Lazio. Crespo er frem til idag er passert av 60 dyrere overganger, med tilhørende personlige luksus-slave-kontrakter, stadig oftere med hjelp av arabiske oljepenger.
Fotballklubbene er altså blitt rikfolks leketøy. Pengegaloppen er blitt så rå, at milliardær is not enough. Er milliardærene dine for små, eller for lite villige til å bruke, altså tape penger på klubben, ja da er selv milliarder så lite at nedrykk er uunngåelig, uansett hvor flinke slavene dine er til å spille fotball.
Dermed må fotball, og all annen høyeksponert proff-idrett og andre former for sirkus og opium for folket, overlates til de aller rikeste araberne. Alternativet vil — politisk sett — være kommunisme, rapisme, islamisme, terrorisme, sosialisme, antikrist og ødeleggelse av our way of life, frihet, likhet, brorskap og penger.
…eller å la være å se på den dyre fotballen.
Context Undisconnected 